A review by marite
Kvit norsk mann by Brynjulf Jung Tjønn

emotional reflective sad fast-paced

5.0

Forfatteren skildrer hvordan det er å være adoptert, og å stort sett ikke ligne på de fleste andre der han bor, men samtidig bli ansett for å være til forveksling lik alle andre øst-asiater som måtte dukke opp. Han forteller om frykten for den brutale rasismen som "arve, benjamin, johanne" alle ble utsatt for, og fortvilelsen over den andre, mer ubevisste rasismen, som kanskje først og fremst er tankeløs sosial klønethet.  Dette er svært gode dikt, og de treffer så til de grader. Erfaringene hans med å se annerledes ut, har vi alle godt av å lese om, og forhåpentlig lære noe av. Det blir ikke sagt (skrevet), men jeg får inntrykk av at det er en større avstand mellom Tjønn og adoptivfamilien enn det som skyldes at Tjønn ikke ligner på resten av familien utseendemessig. Det ligger noe sårt her. Boka er både svært velskrevet og tankevekkende, men likevel får jeg som leser lyst til å minne Tjønn på at man skal "count one's blessings. Han har er gift, har fire barn, har suksess som forfatter og har (det nevner han to ganger) leilighet i Ullevål hageby. Det burde være mye å være takknemlig for, og mot slutten av boka undrer da også Tjønn på om etterkommerne hans vil mene at han bare syntes synd på seg selv om de leser boka.