Scan barcode
A review by synnereads
Pabbi: En familiesaga om drukkenskap by Mímir Kristjánsson
hopeful
informative
reflective
sad
4.0
"Pabbi" er et ømt portrett av Mímirs far, Kristján, og samtidig en bok om forholdet mellom far, sønn og alkoholen.
Det er en bok om alkoholens mange sider: hvordan den både beriker, forsurer og kompliserer livene våre. Og en bok om hvordan vi forholder oss til alkohol, som individer og som samfunn.
Boka hadde mange gode refleksjoner som jeg syns tråkket opp noen nye stier i alkohol-diskursen, og jeg syns den belyste sider ved alkohol som man kanskje ikke snakker så mye om.
Balansen mellom det personlige og det saklige var også god. Det var rett og slett en ganske rørende bok🥲❤️
(Nå kommer et langt sidespor, som du får velge selv om du vil lese)
Jeg ble imidlertid veldig irritert av dette avsnittet:
"Enten man liker det eller ikke, er alkoholen jordmor for nesten alle vennskap og relasjoner vi har. De fleste som blir kjærester, kysser hverandre for første gang i påvirket tilstand. Alkohol er dessuten en viktig del av rammen rundt mange av våre ritualer, enten det er russetid, utdrikningslag, bryllup eller gravøl".
Jeg kan være med på det siste der: for flertallet innebærer russetid, bryllup osv. en del alkohol, MEN, at alkoholen er "jordmor" for nesten alle vennskap og relasjoner, det synes jeg er sludder og vås, eller i hvert fall en drøy påstand.
INGEN av mine relasjoner er tuftet på promille. At det er sånn i manges liv, kan sikkert stemme, men "nesten alle", er å gi alkoholen for mye makt, synes jeg.
Jeg er ikke avholds, og drikker i ny og ne, men alkohol er en nokså uviktig del av livet mitt. Jeg er egentlig veldig lite interessert i alkohol og alkoholrus. Synes ikke jeg får så mye ut av det egentlig. Når jeg tenker meg om, kan jeg ikke komme på mange i min nære familie som er så veldig opptatt av alkoholrus heller. Så det er kanskje noe genetisk der, hvem vet. Eller sosial arv...?
Det kan være at det bare er jeg som er JÆVLIG unormal da, selvfølgelig.
Men ja, unnskyld meg, man kan faktisk leve et fullverdig liv uten alkohol😁😏
Jeg kan altså informere om at det finnes alternativer til Mímirs alkoholsentriske verdensbilde. Yay!
Tre (-ish) spørsmål før vi avslutter:
1. Hang jeg meg litt vel mye opp i én detalj ved boka? Meget mulig.
2. Var dette litt overshare? Også meget mulig.
3. Fortjente Mímir å få hele denne tiraden? Kanskje ikke.
MEN, er det ikke akkurat dette som er noe av hensikten med denne boka – at den skal få oss til å snakke mer nyansert om alkoholbruk, bryte tabuene og skape diskusjon?
Det var i så fall kanskje det den gjorde😊
Synes jeg dro den veldig fint i land der😏😉
Det er en bok om alkoholens mange sider: hvordan den både beriker, forsurer og kompliserer livene våre. Og en bok om hvordan vi forholder oss til alkohol, som individer og som samfunn.
Boka hadde mange gode refleksjoner som jeg syns tråkket opp noen nye stier i alkohol-diskursen, og jeg syns den belyste sider ved alkohol som man kanskje ikke snakker så mye om.
Balansen mellom det personlige og det saklige var også god. Det var rett og slett en ganske rørende bok🥲❤️
(Nå kommer et langt sidespor, som du får velge selv om du vil lese)
Jeg ble imidlertid veldig irritert av dette avsnittet:
"Enten man liker det eller ikke, er alkoholen jordmor for nesten alle vennskap og relasjoner vi har. De fleste som blir kjærester, kysser hverandre for første gang i påvirket tilstand. Alkohol er dessuten en viktig del av rammen rundt mange av våre ritualer, enten det er russetid, utdrikningslag, bryllup eller gravøl".
Jeg kan være med på det siste der: for flertallet innebærer russetid, bryllup osv. en del alkohol, MEN, at alkoholen er "jordmor" for nesten alle vennskap og relasjoner, det synes jeg er sludder og vås, eller i hvert fall en drøy påstand.
INGEN av mine relasjoner er tuftet på promille. At det er sånn i manges liv, kan sikkert stemme, men "nesten alle", er å gi alkoholen for mye makt, synes jeg.
Jeg er ikke avholds, og drikker i ny og ne, men alkohol er en nokså uviktig del av livet mitt. Jeg er egentlig veldig lite interessert i alkohol og alkoholrus. Synes ikke jeg får så mye ut av det egentlig. Når jeg tenker meg om, kan jeg ikke komme på mange i min nære familie som er så veldig opptatt av alkoholrus heller. Så det er kanskje noe genetisk der, hvem vet. Eller sosial arv...?
Det kan være at det bare er jeg som er JÆVLIG unormal da, selvfølgelig.
Men ja, unnskyld meg, man kan faktisk leve et fullverdig liv uten alkohol😁😏
Jeg kan altså informere om at det finnes alternativer til Mímirs alkoholsentriske verdensbilde. Yay!
Tre (-ish) spørsmål før vi avslutter:
1. Hang jeg meg litt vel mye opp i én detalj ved boka? Meget mulig.
2. Var dette litt overshare? Også meget mulig.
3. Fortjente Mímir å få hele denne tiraden? Kanskje ikke.
MEN, er det ikke akkurat dette som er noe av hensikten med denne boka – at den skal få oss til å snakke mer nyansert om alkoholbruk, bryte tabuene og skape diskusjon?
Det var i så fall kanskje det den gjorde😊
Synes jeg dro den veldig fint i land der😏😉